Konsert med Simen Kjærsdalen. Brygga, søndag 27. august klokka 11.00
Tristan og Isolde er trolig middelalderens mest kjente kjærlighetsfortelling, og mange vil hevde den vakreste kjærlighetsfortellingen noensinne diktet. Den finnes overlevert både i fragmenter og fullstendige versjoner i flere sjangre og av flere forfattere, kjente og anonyme. Fortellingen destillerer frem essensen av den høviske kjærligheten, der den dypeste innsikten kanskje er at der kjærligheten er, er også Gud, og der menneskets morallover råder, er den ikke. Tristan og Isolde er selve fortellingen om kjærlighet og død, et ikon malt frem av de samme hundreårene som skapte katedralene og den polyfone musikken.
De mange originale fragmentene til tross, er fortellingen mest kjent for to moderne overleveringer; operaen av Richard Wagner fra ca. 1860, og Joseph Bédiers svært kildetro roman fra ca. 1900. Passerspisspunktet i begge er Tristan og Isoldes «brødefulle» kjærlighet, og sirklene som slås om dem er av forelskelse, lidenskap, vanvidd, sykdom og død. Tristan er Kong Marc av Englands mest betrodde ridder, men over dette troskapsbåndet står kjærlighetsbåndet han har til dronning Isolde, kongens hustru. Mens både Tristan og Isolde fremstilles som de beste og edleste av alle mennesker – noe som er viktig for at ikke vi skal ende opp med en ren røverfortelling – forbryter de seg likevel mot samfunnets kanskje to sterkest forpliktende moralbånd; troskapsbåndet til sin konge – og ekteskapsbåndet. I menneskenes øyne er de forbrytere, og etter alle gjeldende morallover er de det også, tilsynelatende gitt oss av Gud, men over dette står kjærligheten selv. Det mest oppsiktsvekkende i fortellingen, er hvordan den uten anstrengelse klarer å opprettholde bildet av Tristan og Isoldes kjærlighet som ren og hellig, og gjennom det som må kalles et moralfilosofisk ultimatum overleveres vi en forestilling om at det er slik den er. Denne dypt romantiske forestillingen om kjærligheten som en transcenderende kraft, i ytterste fall overskridende de moralkodene religionen og filosofien har satt, er altså ikke en frembringelse av romantikken – men av middelalderen.
Musikken spiller en viktig symbolsk rolle i eposet, der den hele tiden er et bilde på kjærligheten. I flere scener – om det så er gjennom fuglesang, klokkespill, ballader eller harpespill (til og med en pestskralle får vi i en scene lytte til!) – får vi ta del i hvordan musikken fører de elskende sammen. Tonespråket er – ved at det er ordløst, eterisk og den mysteriøse manifestasjonen av ånd – en anskueliggjøring av de elskedes dypeste vilje til å bli ett i kjærligheten, og om det så må være for å bevare kjærlighetens helligdom: Døden:
«Min venn, slutt dine arme om meg og favn meg så hårdt at våre hjerter brister og våre sjeler flyr bort i dette favntak! Før meg til det lykkens land du fordum talte om, der hvor underbare spillemenn synger sanger uten ende! Før meg derhen!»
Sitatet er fra romanens kulminasjonspunkt, der de elskede på hver sin måte har latt sin kjærlighet formørke av tvil og jordiske anliggender, men her stiger den frem igjen og kaster verdens skitt av seg, slik en svane kan dukke under for å rense fjærene og stige opp igjen forklaret.
Sitatet er ett av sju jeg vil lese fra Bédiers bok under konserten, som vil bli en kontemplasjon over musikk- og kjærlighetsmotivet i Tristan og Isolde. Suiten Tristans harpe består av 42 enkeltsatser, med samlet fremføringstid på litt over en time. Den er hentet ut av mitt store hovedverk for lutt, som også heter Tristans Harpe. Det store verket består totalt av sju bøker, komponert mellom 2015 og 2022 – til sammen på godt over tusen stykker. Utgangspunktet var en av fortellingens mest ikoniske scener, der Tristan er såret etter en tvekamp og legges i en båt for å dø. Han har verken årer eller seil, mat eller drikke – ja, det eneste han har med seg i båten er harpen:
«I syv dager og syv netter førte bølgene ham varsomt av sted. Undertiden lekte Tristan på sin harpe for å lindre sin kvide. Til sist bar havet ham, uten at han visste det, nær til en strand.»
Siden musikken i myten er et symbol på kjærligheten, forstår vi at dit musikken fører den dødelig sårede ridderen, er til den eneste med evner til å helbrede ham: Isolde. Men helbredelsen er også sykdommen; de elskede merkes av ilden og kastes utenfor samfunnets normer og regler. Men som en annen bok forteller oss: Størst av alt er kjærligheten.
Da jeg i 2015 la ut på min musikalske havreise, var jeg bevisst på at jeg ønsket å skape sju bøker over sju år, som en manifestering av de sju dagene Tristan lå i båten. Midtveis på ferden brøt min over hundre år gamle komponeringslutt sammen, akkurat overlappende med at jeg fikk et nytt instrument i hus. Skillet mellom stykkene komponert på de to luttene er påfallende, der stykkene før 2018 er manende og tunge, mens de etter gjennomgående er lysere og lettere. Suiten inneholder omtrent halvparten av hver og har en slags dåpsstruktur; fra det lyse til det mørke – og tilbake til det lyse. Alt altså ledsaget av sitater fra romanen som danner en ramme om det hele.
Selv om all musikken er komponert på renessansestemt lutt, har jeg ved fremføringen stadig oftere endt med å bruke klassisk gitar. Den klassiske spanske gitaren kan – litt forenklet – sies å være en sammensmeltning av lutten og barokkgitaren, og er slik sett det siste skuddet på luttinstrument-stammen. Gitaren jeg vil bruke er et mesterinstrument av Manuel Contreras fra 1988, en av de aller fremste spanske instrumentmakerne fra den segovianske gullalderen der gitaren gikk fra å være et kneipeinstrument der «de høye tekniske kravene ikke står i forhold til den musikalske verdien», som et norsk musikkleksikon hevdet på 1920-tallet, til å bli et fullverdig konsertinstrument, verdig enhver sal, slik lutten i sin tid også var det. Instrumentet har et usedvanlig bredt gripebrett og gir med sin store tone og helt spesielle klangfylde en kongelig følelse å traktere, passende fortellingens langsomt fremadskridende verdighet.
Om komponisten:
Simen Kjærdalen (født 1972) er komponist for strengede instrumenter. (De foreløpige) hovedverkene er: Den hemmelige hagen for mandolin, Tristans harpe for lutt og Santa Cecilias sanger av ild og aske for ukulele. Den samlede produksjonen består av ca. 2500 lyriske stykker. Noe av musikken er tilgjengelig gjennom Spotify eller på andre strømmingstjenester. Nettside: Simenkjaersdalen.art
Framheva illustrasjon: John Duncan, Tristan and Isolde (1912). (Wikipedia.)
