I 2009 var eg med og stifta Velforeninga Havglimt. Frå byrjinga av har foreininga ikkje berre drive med typiske «vel-ting» men også ein heil del med kultur: frå strikkekafé og historiekveldar til poesikonsertar. Ein gong tidleg 2016 sat styret samla og snakka om korleis ein kunne halde aktiviteten oppe, og Harald A. Kalvøy hadde ein idé: kvifor ikkje samle det på ei helg, få opp trykket, ha ein heil liten festival.
Dette var ein tanke eg tente på. I prosjektnotatet stod det: «Kulturhelga Havglimt er eit forsøk på å opne lokalsamfunnet, skape blest om Rangøy-området, dele av det vi har. Det skal gi folk som bur her høve til å vise kva dei held på med, og dei som lagar noko for sal får høve til å by fram og skape merksemd om dette. Samtidig skal det vere ein utstillingsstad for lokal kultur og interesser i vid forstand, og ein sosial arena som gjer folk klar over over området.»
Den første kulturhelga var i april 2016 og inkluderte både båtmotorar, fotoutstilling, nattkino, internasjonalt bord og poesikonsert. Helga vart ein suksess som innbad til gjentaking, og styret vedtok at ambisjonen skulle vere kulturhelga annankvart år. I 2018 dundra vi til igjen, og resultatet vart ikkje dårlegare enn første gong.
Vi var i god gang med planlegging av kulturhelg i 2020 då koronaen førte til bråstopp i førebuingane. Dei to neste åra lurte vi på kor lenge pandemien skulle vare, og det tredje året var vi slitne av det, men vi hadde ikkje gitt opp. Etter ein diskusjon føreslo styret å flytte helga til seinsommaren.
Det viste seg å vere ein god idé på fleire måtar: ikkje berre er vêret betre og det er lettare for meg som store delar av året er i utlandet: det passa også som hand i hanske med Framsnakkingfestivalen, og ordførar Ingrid var begeistra over å få opne heile kommunens festival på Rangøya.
I år fekk vi besøk frå Estland, med fleire poetar og kunstnarar, for ikkje å nemne Bergen, Molde og Trondheim. Det var høgt og lågt, smalt og breitt, det var kampsport og veteranbilar og dikt og målarkunst, kåseri, mimring, filmkunst og strengespel. Og ikkje minst lokale båtmodellar og – motorar.
Eg er rørt og overvelda over responsen, besøket. Over alt. Takk til alle idéskaparar og bidragsytarar, styret i Velforeninga Havglimt, frivillige, motorentusiastar og fuglevenner, kunstnarar, poetar, lokale og gjester og alle andre levande menneske som er med på å gjere oss til dei vi er! Sanneleg får vi det til!
På gjensyn neste gong – og helst i mellomtida også!
Kulturhelga Havglimt viser den nye norske kinofilmen Norwegian Dream. Og ikkje nok med det: vi får introduksjon ved regissøren. Leiv Igor Devold (f. 1977) er ein polsk-norsk regissør med master i filmregi frå filmskulen i Łódź, Polen og leiar i forbundet Norske Filmregissører. Hans norske debut «Den tilfeldige rockestjernen» vann Amanda-prisen for beste klipp, og han er totalt Amanda nominert fem gonger, inklusive tre nominasjonar for Norwegian Dream.
Willy Bergsnes er Rangøyas veteranbilentuast og viser under kulturhelga saman med naboar sine eigne doningar. Men ikkje nok med det: på søndag har han invitert sine venner i miljøet til «Cars n» Coffee» hos seg, på plassen nær Sjøsportkaia. Kom og sjå!
I 2021 gav Øyvind Rangøy ut diktsamlinga Dødsbu på Aschehoug forlag. Hans debut som forfattar var derimot i Estland, to år tidlegare, der han har gitt ut fleire bøker.
Frå omslaget på «Dødsbu», Aschehoug 2021. Formgiving: Asko Kïnnap.
På søndag vender Øyvind tilbake til røtene – og om vêret held, i ein heilt spesiell setting: I Sjark og Poesi får du høyre dikta i det miljøet dei kjem frå, lese rett frå sjarktaket på kaia der båtar kom inn.
I dette innhaldsrike litteraturarrangement inviterer poet og festivalsjef Øyvind Rangøy diktarvenner frå sine to heimland, Estland og Noreg. Gjennom samtale, musikk og opplesing blir vi med på ei reise gjennom indre og ytre kyst- og havlandskap.
Asko Künnap (f. 1971) er grafikar og designer, men også poet og seglingsentuasiast. Han er prislønt bokdesignar og grafikar og har også laga omslaget til diktsamlinga Dødsbu fra Rangøya. Hans utstilling prydar naustveggen under heile kulturhelga – her får vi også møte han som poet.
Asko Künnap (foto: privat)
Simen Kjærsdalen (f. 1972) er musikar, komponist og medlem i diktarfellesskapen Kammerpoetane. Under kulturhelga møter vi han også under konserten søndag, men i 2022 gav han også ut diktsamlinga Gloria! Her får vi høyre hans eigne tekstar akkompagnert av strengemusikk.
Klara Hveberg ved Atlanterhavsvegen
Klara Hveberg (f. 1974) er frå Molde og utdanna matematikar. Då sjukdommen ME førte henne ut av arbeidslivet, fann ho den skjønnlitterære skrivinga som førte fram til romanen Lene din ensomhet langsomt mot min som har blitt omsett til både engelsk, dansk, tysk, polsk og koreansk, med fleire språk på gang.
Mikroforlaget Sju Knop: Øyvind Rangøy og Veronika Kivsilla i Tallinn, med Adam Cullen i bakgrunnen
Veronika Kivisilla (f. 1978) er frå Estland, poet og folkemusikkentuasiast. Ho har arbeidd som prosjektleiar i den estiske forfattarforeininga, men har også på eige initiativ lært seg norsk. Saman med Adam Cullen og Øyvind Rangøy har ho mikroforlaget Seitse Sõlme (Sju Knop). Vi får høyre hennar tekstar – og kanskje syng ho også på norsk!
Maarja-Liis Mölder ved Romsdalspanoramaet
Maarja-Liis Mölder (f. 1994) er frå Estland og er poet. I 2019 debuterte ho med diktsamlinga «Ein skal ikkje slå andre» på same estiske forlag som Øyvind Rangøy. Vi får høyre hennar tekstar og hennar inntrykk av den norske kystnaturen.
Tone Elisabeth Rendahl Leithaug (66) og bor på Averøya sammen med mannen Lars Olav Leithaug, i dag som pensjonister. Til innersida flyttet hun høsten 1991 i forbindelse med overtakelse av småbruket Leithaugen – men opprinnelig er hun fra Ørnes på Helgeland.
Helt siden barndommen har hun hatt gleden over sang og musikk, og på Averøya har hun sunget på kulturarrangementer, i kirker og bedehus, gospelgruppe og kirkekor og for turister med folketoner i stavkirka. Hun har også hatt sommerkonserter med musikere i Kvernes kirke. Musikksmaken er allsidig, men hun har et særlig hjerte for viser fra Nord!
Fredag blir det nordnorske viser av artister som Tove Karoline Knutsen, Halvdan Sivertsen, Trygve Hoff med flere. Lars Olav spiller gitar til sangene og synger med – og det samme får også publikum mulighet til å gjøre.
Lørdag 26. august kl 10-13: Aktiviteter for barn i stranda
Averøy UK Sjøsport stiller med SUP-brett, kanoer, kajakker og båter som alle kan få prøve i stranda på friluftsområdet. Om noen er interessert i hva sjøsportlaget har av utstyr og vil ha tilgang til sjøsportlagets selvbetjeningsordning, blir det gratis brukerkurs kl 13.15.
Averøy UK Sjøsport er en ideell organisasjon startet i 2003 av Inge Rangøy med flere, med visjon om å tilrettelegge for at barnefamilier og andre kommer seg ut og gjør noe sammen i naturen. Laget har base med utstyr på Rangøya og disponerer kajakker, joller (WalkerBay og diverse utstyr). AUS baserer seg i dag på selvbetjening: Medlemskap gir rett til gratis bruk av umotorisert utstyr i tråd med retningslinjene.
John Harry Kvalshaug (f. 1944) har vært både skipsfører i MRF/Fjord 1 og ordfører i Averøy kommune (1997–2003), i tillegg til en rekke politiske verv og styreverv innen både offentlig og privat virksomhet og frivillighet. I tillegg har han rukket å stifte en hel del bekjentskap med rangøyinger.
Rangøya har vært et viktig kraftsenter i fiskerinæringen helt fra øyene ble befolket, men fra 1940–50-åra og utover har sterke personligheter med pågangsmot, framsynthet og tro preget øya. De er kjennetegnet ved et tydelig språk, kall det gjerne «rangøysk». Og de er på jakt etter nye løsninger og nye fangstmetoder. På tidlig 60-tall kom Rangøya til Averøya – eller motsatt – og bilene ble brukt til alt. Og ikke minst var rangøyingene sterke på overtro: ryggsekker og paraplyer var «for fjellfinner». Ikke minst måtte damer som kunne «trolle» eller «ganne» pleies.
Bildet er tatt ved siden av en dorry som ble brukt av alle notskøyter. Dorryen var i enden på nota. Ved kasting ble dorryen bemannet med to mann: en rodde og en passet tau og snurpeline, som igjen ble kastet om bord i skøyta etter at nota var utsatt og snurpingen startet. På rangøybåtene var disse brukt til tidlig på 60-tallet da de gikk over til lettbåter med motor. Foto: Terje Holm.
Kring 1920 skaffa Torger Henden sin første 35 fots fiskebåt, og på 60-talet var Terje Henden med faren Edvard T. Henden framleis på fiske med ein 45-foting. Fangsten leverte dei til bestefaren Peder M. Hoel ute i Nebben. På 1970-talet byrja eit nytt eventyr, og Edvard T. Henden var ein av oppdrettspionerane, saman med Kåre Hasselø, Ole Ellingvåg, Einar Ramsøy og Ivar og Einar Rangøy. Resultatet for Edvard T. i 1973 vart 10 tonn fisk ingen hadde råd til å kjøpe. Sidan den tid har næringa opplevd eventyrleg vekst, men også store nedturar, som krakket i 1981. I 2010 gjekk familiebedrifta vidare til neste generasjon og fekk i den prosessen namnet Pure Norwegian Seafood, som i dag sel laks for to milliardar kroner i året. På kulturhelga mimrar Terje Henden om dei første tidene i ei ny næring. Og den som fortel fiskehistorier, har lov å ta i litt. Alt er sjølvsagt heilt sant. Slik berre gode historier er.
Henden Fiskeindustri AS: Terje Henden (t.h) saman med Karl Hasselø og Eldar Arne HendenModerne produksjon ved Pure Norwegian Seafood AS
Konsert med Simen Kjærsdalen. Brygga, søndag 27. august klokka 11.00
Tristan og Isolde er trolig middelalderens mest kjente kjærlighetsfortelling, og mange vil hevde den vakreste kjærlighetsfortellingen noensinne diktet. Den finnes overlevert både i fragmenter og fullstendige versjoner i flere sjangre og av flere forfattere, kjente og anonyme. Fortellingen destillerer frem essensen av den høviske kjærligheten, der den dypeste innsikten kanskje er at der kjærligheten er, er også Gud, og der menneskets morallover råder, er den ikke. Tristan og Isolde er selve fortellingen om kjærlighet og død, et ikon malt frem av de samme hundreårene som skapte katedralene og den polyfone musikken.
De mange originale fragmentene til tross, er fortellingen mest kjent for to moderne overleveringer; operaen av Richard Wagner fra ca. 1860, og Joseph Bédiers svært kildetro roman fra ca. 1900. Passerspisspunktet i begge er Tristan og Isoldes «brødefulle» kjærlighet, og sirklene som slås om dem er av forelskelse, lidenskap, vanvidd, sykdom og død. Tristan er Kong Marc av Englands mest betrodde ridder, men over dette troskapsbåndet står kjærlighetsbåndet han har til dronning Isolde, kongens hustru. Mens både Tristan og Isolde fremstilles som de beste og edleste av alle mennesker – noe som er viktig for at ikke vi skal ende opp med en ren røverfortelling – forbryter de seg likevel mot samfunnets kanskje to sterkest forpliktende moralbånd; troskapsbåndet til sin konge – og ekteskapsbåndet. I menneskenes øyne er de forbrytere, og etter alle gjeldende morallover er de det også, tilsynelatende gitt oss av Gud, men over dette står kjærligheten selv. Det mest oppsiktsvekkende i fortellingen, er hvordan den uten anstrengelse klarer å opprettholde bildet av Tristan og Isoldes kjærlighet som ren og hellig, og gjennom det som må kalles et moralfilosofisk ultimatum overleveres vi en forestilling om at det er slik den er. Denne dypt romantiske forestillingen om kjærligheten som en transcenderende kraft, i ytterste fall overskridende de moralkodene religionen og filosofien har satt, er altså ikke en frembringelse av romantikken – men av middelalderen.
Musikken spiller en viktig symbolsk rolle i eposet, der den hele tiden er et bilde på kjærligheten. I flere scener – om det så er gjennom fuglesang, klokkespill, ballader eller harpespill (til og med en pestskralle får vi i en scene lytte til!) – får vi ta del i hvordan musikken fører de elskende sammen. Tonespråket er – ved at det er ordløst, eterisk og den mysteriøse manifestasjonen av ånd – en anskueliggjøring av de elskedes dypeste vilje til å bli ett i kjærligheten, og om det så må være for å bevare kjærlighetens helligdom: Døden:
«Min venn, slutt dine arme om meg og favn meg så hårdt at våre hjerter brister og våre sjeler flyr bort i dette favntak! Før meg til det lykkens land du fordum talte om, der hvor underbare spillemenn synger sanger uten ende! Før meg derhen!»
Sitatet er fra romanens kulminasjonspunkt, der de elskede på hver sin måte har latt sin kjærlighet formørke av tvil og jordiske anliggender, men her stiger den frem igjen og kaster verdens skitt av seg, slik en svane kan dukke under for å rense fjærene og stige opp igjen forklaret.
Foto: Simen Kjærsdalen
Sitatet er ett av sju jeg vil lese fra Bédiers bok under konserten, som vil bli en kontemplasjon over musikk- og kjærlighetsmotivet i Tristan og Isolde. Suiten Tristans harpe består av 42 enkeltsatser, med samlet fremføringstid på litt over en time. Den er hentet ut av mitt store hovedverk for lutt, som også heter Tristans Harpe. Det store verket består totalt av sju bøker, komponert mellom 2015 og 2022 – til sammen på godt over tusen stykker. Utgangspunktet var en av fortellingens mest ikoniske scener, der Tristan er såret etter en tvekamp og legges i en båt for å dø. Han har verken årer eller seil, mat eller drikke – ja, det eneste han har med seg i båten er harpen:
«I syv dager og syv netter førte bølgene ham varsomt av sted. Undertiden lekte Tristan på sin harpe for å lindre sin kvide. Til sist bar havet ham, uten at han visste det, nær til en strand.»
Siden musikken i myten er et symbol på kjærligheten, forstår vi at dit musikken fører den dødelig sårede ridderen, er til den eneste med evner til å helbrede ham: Isolde. Men helbredelsen er også sykdommen; de elskede merkes av ilden og kastes utenfor samfunnets normer og regler. Men som en annen bok forteller oss: Størst av alt er kjærligheten.
Da jeg i 2015 la ut på min musikalske havreise, var jeg bevisst på at jeg ønsket å skape sju bøker over sju år, som en manifestering av de sju dagene Tristan lå i båten. Midtveis på ferden brøt min over hundre år gamle komponeringslutt sammen, akkurat overlappende med at jeg fikk et nytt instrument i hus. Skillet mellom stykkene komponert på de to luttene er påfallende, der stykkene før 2018 er manende og tunge, mens de etter gjennomgående er lysere og lettere. Suiten inneholder omtrent halvparten av hver og har en slags dåpsstruktur; fra det lyse til det mørke – og tilbake til det lyse. Alt altså ledsaget av sitater fra romanen som danner en ramme om det hele.
Selv om all musikken er komponert på renessansestemt lutt, har jeg ved fremføringen stadig oftere endt med å bruke klassisk gitar. Den klassiske spanske gitaren kan – litt forenklet – sies å være en sammensmeltning av lutten og barokkgitaren, og er slik sett det siste skuddet på luttinstrument-stammen. Gitaren jeg vil bruke er et mesterinstrument av Manuel Contreras fra 1988, en av de aller fremste spanske instrumentmakerne fra den segovianske gullalderen der gitaren gikk fra å være et kneipeinstrument der «de høye tekniske kravene ikke står i forhold til den musikalske verdien», som et norsk musikkleksikon hevdet på 1920-tallet, til å bli et fullverdig konsertinstrument, verdig enhver sal, slik lutten i sin tid også var det. Instrumentet har et usedvanlig bredt gripebrett og gir med sin store tone og helt spesielle klangfylde en kongelig følelse å traktere, passende fortellingens langsomt fremadskridende verdighet.
Om komponisten:
Simen Kjærdalen (født 1972) er komponist for strengede instrumenter. (De foreløpige) hovedverkene er: Den hemmelige hagen for mandolin, Tristans harpe for lutt og Santa Cecilias sanger av ild og aske for ukulele. Den samlede produksjonen består av ca. 2500 lyriske stykker. Noe av musikken er tilgjengelig gjennom Spotify eller på andre strømmingstjenester. Nettside: Simenkjaersdalen.art
Framheva illustrasjon: John Duncan, Tristan and Isolde (1912). (Wikipedia.)
